Spriter opp bluesen med punk

En fordel med å skrive denne spalta er at jeg egentlig kan skive hva jeg vil. Så får den som leser det mene hva han vil om det. Og i dag kommer jeg kanskje til å tråkke noen på tærne, men her kommer det: Klassisk blues kan nok være grei å danse til, men er rett og slett kjedelig å høre på i lengden. Dermed kan jeg nok risikere å få en på trynet, men av og til er det viktig at sannheten kommer frem. Ikke sant gutter?

 

– Tja, sier Jonny, bassist og startmotor i Wild Cats. Han er i og for seg enig i resonementet, men vil ikke tråkke noen på tærne og inntar en noe diplomatisk holdning til det hele. Etter at temaet blir utbrodert rund bordet er det dog ingen vei utenom fakta.

 

– Det er kjedelig. Jeg har hørt så mange bluesband som drar de sammen låtene, med de samme taktene og de samme linjene. Ofte svinger det jo som en kule, men etter syv låter begynner jeg å lure på hva jeg skal ha til middag neste dag, sier en av de ville kattene. Og jeg tenker at endelig er det noen som har skjønt det.

 

– Kanskje det er derfor en del bluesklubber sliter også. Rett og slett fordi bluesen blir en øvelse i å kopiere andre og å være så utrolig flinke til nettopp det. Folk vil bli overasket og høre noe som får en til å reagere. Som jeg gjorde første gangen jeg hørte Live at Marquee med Nine Below Zero. Det var rett og slett en sjelsettende opplevelse og ble Wild Cats bibel, forteller Jonny.

 

Gutta mimrer og prater om den første konserten de hadde for Molde Amcarclubb en gang i 1983.

 

–Jeg husker at lyden var usannsynlig dårlig, og så mener jeg at publikum tok litt av da vi spilte Mojo Working. Ellers fikk jeg i forkant av konserten problemer med presten som nesten nektet meg konfirmasjon - hvis «dette ville livet» fortsatte. Spillinga var grei men festinga etterpå var en annen skål, smiler Ståle på gitar.

 

– Det er akkurat dét som er poenget. Det er ikke noe galt med gamle blueslåter. Men det som skjedde i England i slutten av 70-tallet da pubrocken gjorde seg gjeldene, var at de tok bluesen et skritt - muligens ikke fremover - men til siden. Punken var på full fremmarsj, og det var da blant annet Nine Below Zerov gjorde kunststykket å ta det beste fra to verdener.

 

– Ved å stjele rått og røte fra punken ble bluesen spiselig både for punkere og bluespublikumet. De fikk cred fra begge leire og det ble et vanvittig trøkk når energien fra punken ble bakt inn i gamle og nye blueslåter, filosoferer Arild, gitar, som oppsumerer tankerekka med at utfordringen med å spille blues jo nettopp er å gjøre den spennende og variert.

 

– Vi hadde noen gode år fram til rundt 1986. Særlig husker vi spillejobbene på Lucullus som noe helt spesielt. Vi spilte der mellom fem og ti ganger i året og hadde det vanvittig morsomt. Jeg husker spesielt en kveld vi skulle varme opp for Chris Farlowe, en av de store gutta. Han ble sur fordi oppvarmingsbandet var alt for tøft, smiler Jonny.

 

Og gutta preker i vei om et band som har blitt lagt ned, skiftet besetning og startet opp igjen gang etter gang. Etter et langt brekk på 20 år ble de enig om å pusse horna og gjøre en siste konsert i 2003. De holder på fortsatt og klarer bare ikke å gi seg med pubrocken.

 

– Bandet har i store deler av sitt liv vært et slags sideprosjekt. Men det ser ut som om Wild Cats bare nekter å dø. Hver gang vi står på scena og fremfører de gamle låtene fra «Live at Marquee» føler vi magien og vet det blir vanskelig å gi seg, avslutter Jonny.

 

Spiller hovedsaklig coverlåter av Dr. feelgood og Nine below Zero, og består av:

Vokal/munnspill: Arve Husby (er ikke med på bildet)

Bass/vokal: Jonny Asphol

Gitar/vokal: Arild Oshaug

Trommer: Kjell Arild Istad

Gitar: Ståle Staurseth