Gjør en forskjell

Den 49 år gamle sjukepleieren er nettopp ferdig med vakta på sjukehuset og vi møter henne på kontoret som Landsforbundet mot stoffmisbruk (LMS) har på Folkets Hus i Molde. Her tilbringer hun adskillige timer hver uke, enten med å ha møte med pårørende, ringe dem, på hjemmebesøk eller forberede kurs. I tillegg bærer hun hele tida med seg en krisetelefon slik at pårørende kan nå henne uansett når tid det er på døgnet.

 

– Nei, pårørende av narkomane vet å ta hensyn. De vet hvor ille det er å bli vekket om natta og at mye er utrygt. Som regel ringer de derfor når de vet at det passer, men av og til skjer det uforutsette hendelser som gjør at de vil ha hjelp umiddelbart, sier Opstad.

 

Det var på slutten av 90-tallet det private marerittet hendte for Rigmor Opstad og familien. Eldste gutten hadde vært et år som utviklingsstudent i USA og kom tilbake til Molde for å fullføre videregående. Han var 17 år og forandret seg en del, men ikke mer enn det som er vanlig for mange ungdommer som skal finne seg selv i den alderen.

 

– Det ringte ingen varsellamper hos meg. Jeg tilskrev forandringene bare en naturlig utvikling i ungdomsårene. Først da det var gått for lang tid innså vi hva som var i ferd med å skje, forteller Opstad om de dramatiske årene fram til Bernt døde da han var 21.

 

I likhet med det fleste andre foreldre var de blant de siste som forsto at barnet deres var narkoman. Og i likhet med de fleste andre foreldre klandret de seg selv og spurte seg om og om igjen hvorfor? Hva har vi gjort galt? Hva skulle vi gjort annerledes? Tusen vanskelige spørsmål som ingen sto parat til å svare på.

 

– Nå er det ikke slik at vi i LMS heller kan gi svar på alle spørsmålene. Men bare det å ha noen å snakke med kan gjøre livet mye lettere for de som er de nærmeste til den narkomane. De får sette ord på følelser og tanker og vi kan fortelle om erfaringer som andre pårørende har opplevd. Og det å vite at man ikke er alene med krisa og sorga, gjør at man kommer seg lettere og sterkere gjennom det.

 

For åtte år siden kom en del pårørende sammen på åpent folkemøte i Molde sentrum for pårørende av narkomane. I etterkant av dette møtet ble flere familier oppmerksomme på hverandre og ikke lenge etter ble det stifta et lokallag. Rigmor Opstad har vært aktiv fra starten av. Nå har de ved hjelp av trofaste støttespillere et kontor, som er åpent til faste tider hver uke. I dag er det 47 medlemmer i foreninga, og det finnes flere lokalforeninger både på Sunnmøre og Nordmøre.

 

– Jeg vet at arbeidet mitt gjør en forskjell, slik at mange pårørende kan få en lettere hverdag. Det blir til at jeg kan gjøre noe meningsfullt ut av det som var så totalt meningsløst, at gutten vår døde av en overdose.

 

– Hvis barnet ditt for eksempel har kreft, har du lov å skrike sorga di ut og få aksept for den. Vi som er pårørende til narkomane er mer alene med sorga vår.

 

– I foreninga vår er vi opptatt av at det er lov å ha godt humør, det er lov å ha humor og det er viktig å snakke om andre ting enn narkotika. Hvis ikke vi har dette perspektivet, blir det utrolig tungt å komme seg gjennom dagene, sier hun, og påpeker at det også er mange narkomane som faktisk klarer å komme seg ut av rushelvetet, det er ikke alltid det har en tragisk utgang.

 

– Det viktigste vi gjør er å spre kunnskap og informasjon til pårørende, både foreldre og søsken. Vi sender dem på kurs og dette er den beste måten å forebygge at familien klapper fullstendig sammen. For når du vet mer om det som skjer med den narkomane og med familien, da blir du også sterkere til å leve med situasjonen. Det er rett og slett viktig å ta vare på seg selv, både foreldre og søsken, for å kunne hjelpe barnet sitt videre, forteller Opstad til Avisa Romsdal.

 

Det er primært de pårørende LMS tar seg av, men de samarbeider også med forskjellige instanser som hjelper de narkomane, som for eksempel Veksthuset og Helseforetaket. Opstad sitter også som sentralstyremedlem i LMS. Organisasjonen mener det burde være lettere å tvangsbehandle narkomane.

 

– I Norge er det lov å ruse seg i hjel, det er ingen andre sjukdommer der man ellers bare får lov å dø uten behandling. Og den tvangen den narkomane lever i hver dag med å skaffe seg nok narkotika, er like mye tvang som å bli innlagt til avvenning.

 

– Det blir i alle fall ikke færre. Og trenden er at eksperimenteringa skjer stadig tidligere, faktisk helt ned i barneskolealder, også her i Molde. Et annet trekk er at typen rusmidler også forandrer seg, slik at det blir vanskeligere og vanskeligere for foreldrene å oppdage hva som skjer fordi de verken kan lukte eller se det, og rusen går så fort over at de ikke merker det. Så barna kan ruse seg i kjellerstua mens foreldrene er et annet sted i huset uten at de tenker tanken på hva som skjer.

 

– Be om en urinprøve som er tatt under oppsikt og forklar hvorfor du tenker i den retningen. Hvis de ikke har noe å skjule vil de som regel gå med på dette.

 

Rigmor Opstad ber også foreldrene være på vakt hvis barna plutselig forandrer klesstil, venner, oppførsel og vaner. Det trenger ikke bety noe, men kan også være et varsel om at barnet har kommet borti narkotika.

 

– Foreldre kan da ringe til oss og få informasjon om hvordan de skal gå frem. Vi er her for å hjelpe og for å gjøre en forskjell.