Dommerhets og kyr
Alle mot én har aldri vært noen rettferdig lagdeling, skriver journalist Lovise Kjørsvik Mahle i denne artikkelen om Fair Play og dommerhets.«Ut med dommern - inn med kua» ropte vi fra sidelinja hvis vi ikke var fornøyde med dommerens avgjørelse i gamle dager. I dag er det mye hardere kost som blir servert våre fløyteblåsere ute på bana. Så kraftig skyts får de at Nordmøre og Romsdal fotballkrets opplever stor dommermangel. Nesten ingen av de lovende unge dommerrekruttene finner det fristende å fortsette. Forståelig nok er det ikke så mange som vil ha en hobby der de blir skjelt ut etter noter. Til slutt orker de ikke mer, og legger fløyte, kort, skjorte og en mulig karriere på hylla.
De fleste som interesserer seg for sport, har sikkert en eller annen gang vært «sofatrenere». Sofatreneren er stort sett et allvitende orakel, et overmenneske som alltid vet bedre enn både trenere, spiller og ikke minst dommere til sammen. Dette er helt greit, siden kampen blir sett på TV, og det er en viss avstand mellom stua og Old Trafford. Problemet oppstår gjerne hvis sofatreneren står på sidelinja med sine håpefulle på banen.
Når det sportslige nivået fortsatt er på «det viktigste er ikke å vinne, men å delta», sier det seg selv at dommeren ikke heter Collina. Og det er faktisk litt kjipt. Tenk om alle var like flinke som han. Men ikke alle spillere er like flinke som Ronaldinho heller, og det er nettopp der hetsen mot dommerne i breddefotballen blir så usaklig. En plass må alle starte, enten de er spillere, trenere eller dommere.
Kanskje er løsningen på problemet relativ enkel. Det handler om å vise vanlig folkeskikk, og ikke legge den igjen i garderoben eller sofaen før kamp. Sport skal nemlig være gøy, til og med for dem som har dommertrøye på. Når engasjementet fra spillere, trenere og foreldre går over til mobbing av dommeren, er det faktisk ikke så fryktelig morsomt lenger. Alle mot én har aldri vært noen rettferdig lagdeling.
Molde Håndballklubb har en gigantisk banner med foreldrevettreglene klisteret opp i Idrettens Hus under hvert kamparrangement. Tiltaket har hatt meget positiv effekt, og skittkastingen fra tribunen har blitt betraktelig bedre. Fra neste år vil fotballkretsen dele ut såkalte grønne kort til foreldre som ikke behersker seg, forhåpentligvis vil det ha den samme effekten som plakaten på håndballbanen.
Det er ikke mye som engasjerer mer enn når småttisene traver rundt etter lærkula. Og ingenting er så oppløftende for dem som er på gressmatta som at familien er tilstede og heier laget deres fram i stedet for å fokusere på dommerens feil og motstanderens spill. Det er det som er Fair Play.
Tvilsomt er det i hvert fall at de illsinte dommerhetserne på sidelinja er villige til å ta fløyteblåserens plass når han eller hun er lei av mobbingen, og legger fra seg fløyta for godt. Like tvilsomt som at kua fra barndommens tribunerop ville tatt fløyta i munnen framfor det grønne gresset det blir spilt på.
De fleste som interesserer seg for sport, har sikkert en eller annen gang vært «sofatrenere». Sofatreneren er stort sett et allvitende orakel, et overmenneske som alltid vet bedre enn både trenere, spiller og ikke minst dommere til sammen. Dette er helt greit, siden kampen blir sett på TV, og det er en viss avstand mellom stua og Old Trafford. Problemet oppstår gjerne hvis sofatreneren står på sidelinja med sine håpefulle på banen.
Når det sportslige nivået fortsatt er på «det viktigste er ikke å vinne, men å delta», sier det seg selv at dommeren ikke heter Collina. Og det er faktisk litt kjipt. Tenk om alle var like flinke som han. Men ikke alle spillere er like flinke som Ronaldinho heller, og det er nettopp der hetsen mot dommerne i breddefotballen blir så usaklig. En plass må alle starte, enten de er spillere, trenere eller dommere.
Kanskje er løsningen på problemet relativ enkel. Det handler om å vise vanlig folkeskikk, og ikke legge den igjen i garderoben eller sofaen før kamp. Sport skal nemlig være gøy, til og med for dem som har dommertrøye på. Når engasjementet fra spillere, trenere og foreldre går over til mobbing av dommeren, er det faktisk ikke så fryktelig morsomt lenger. Alle mot én har aldri vært noen rettferdig lagdeling.
Molde Håndballklubb har en gigantisk banner med foreldrevettreglene klisteret opp i Idrettens Hus under hvert kamparrangement. Tiltaket har hatt meget positiv effekt, og skittkastingen fra tribunen har blitt betraktelig bedre. Fra neste år vil fotballkretsen dele ut såkalte grønne kort til foreldre som ikke behersker seg, forhåpentligvis vil det ha den samme effekten som plakaten på håndballbanen.
Det er ikke mye som engasjerer mer enn når småttisene traver rundt etter lærkula. Og ingenting er så oppløftende for dem som er på gressmatta som at familien er tilstede og heier laget deres fram i stedet for å fokusere på dommerens feil og motstanderens spill. Det er det som er Fair Play.
Tvilsomt er det i hvert fall at de illsinte dommerhetserne på sidelinja er villige til å ta fløyteblåserens plass når han eller hun er lei av mobbingen, og legger fra seg fløyta for godt. Like tvilsomt som at kua fra barndommens tribunerop ville tatt fløyta i munnen framfor det grønne gresset det blir spilt på.
Tips en venn