Å forsikre det kjæreste du har

Nylig hadde jeg en forsikringsselger hjemme hos meg. Etter nøye vurdering fram og tilbake, ble det ordnet med riktig villa, innbo, bil og reiseforsikring. Og livsforsikring selvsagt, på meg selv. Skulle jeg bli alvorlig skadet eller syk, eller i verste fall dø, ville det være tragisk om mine nærmeste blir stående uten noe som helst.

– Skal du ikke forsikre det kjæreste du har, da? spurte forsikringsagenten etter at alt det andre var unnagjort. Jeg så på ham med undrende øyne, mens han trakk fram en brosjyre om barneforsikring.

– Barneforsikring?

Jeg kjente at jeg ble svimmel ved tanken. Har jeg glemt å forsikre mine egne, kjære barn? Hvorfor tenkte jeg ikke på dét? Nei og nei, for en far jeg er! Disse tankene raste gjennom hodet mitt før en plutselig gryende mistanke vokste fram. Prøver han å lure meg? Ved å gi meg dårlig samvittighet, skal han selge meg noe jeg slettes ikke har bruk for! Barna er vel ikke noe jeg trenger å forsikre! Jeg bor tross alt ikke i et u-land. Jeg får hjelp hvis noe skulle skje med dem, sa jeg til meg selv, før jeg høflig tok i mot brosjyrene, og ga beskjed om at jeg skulle lese gjennom det og heller komme tilbake til ham hvis det ble aktuelt.

I følge forsikringsselskapene er jeg ikke alene i mine vurderinger. Åtte av ti norske barn er uten noen form for forsikring.

Vi stoler på at samfunnet ordner opp og hjelper oss gjennom en eventuell krise med alvorlig syke barn, sykdom som kan føre til varige skader og helt eller delvis uførhet resten av livet. Vi er vant til at barna får gratis tannlege, gratis sjukepleie og hva det måtte være, og dermed får de vel gratis hjelp når problemene virkelig tårner seg opp også?

Desverre tar vi feil. Skulle uhellet være ute på verst tenkelig måte, vil barnet kunne bli bundet til rullestol, ufør og pleietrengende resten av livet, uten å ha noe mer å leve av enn en minstepensjon.

Et annet problem vi ofte ikke tenker gjennom, er situasjonen som oppstår dersom barnet skulle bli avhengig av å oppholde seg på sjukehus gjennom en lengre periode. Ved langvarige sjukehusopphold, gjerne på et sjukehus med spesialister vi ikke har her lokalt, tvinges familien til å flytte med. Mor eller far må be om permisjon for å være hos barnet. Den totale familieinntekten reduseres til det halve, samtidig som utgiftene ofte økes.

Uten å gjøre meg til forsikringsbransjens fremste fanebærer, er dette et område det er vel verdt å bruke tid på. Vi har i mange år forsikret både hunder og kyr. Hva så med barna?

Den lille kamelen som må svelges for at jeg og de andre som ennå ikke har tatt dette steget skal forsikre barna våre, er forsikringsagenten. De vet hvilke ord de skal bruke når de er ute og selger barneforsikring. De vet hvilke strenger de skal spille på. Og det provoserer.

For oss er barna så verdifulle at det ikke kan måles i kroner og øre. Vi er villige til å gi alt for dem. Derfor føles spørsmålet «Skal du ikke forsikre det kjæreste du har?» som et piskeslag du ikke har lyst å vise gjør vondt.

Hvis dagen skulle komme da krisen er et faktum, tror jeg likevel du vil takke deg selv for å ha svelget akkurat denne kamelen.